Som jeg nevnte i forrige innlegg, har jeg valgt å blogge på Blogg.no igjen. Min nye blogg finner du her:
Jeg vet, jeg vet. Jeg bytter blogg altfor ofte, og jeg klarer sjeldent å holde lenge på en blogg. Rekorden min er bare seks måneder på samme blogg. Top that.
Jeg velger å starte opp på Blogg.no igjen. Jeg har jo kritisert Blogg.no tidligere, veldig mye også, faktisk. Allikevel er det på en måte lettere. Det er lettere å få lesere, det er lettere å reklamere for bloggen. I tillegg er det lettere designmuligheter, noe jeg har savnet veldig på denne bloggen.
Jeg føler også at denne bloggen ikke representerer meg. Jeg vet ikke hva det er, det er bare noe galt. På min nye blogg vil jeg blogge om alt mulig. Vil kanskje være mer personlig, eller kanskje jeg vil fortsette i det gamle sporet. Jeg vet ikke.
Link til den nye bloggen kommer så snart jeg har fått på plass design der.
Her en dag fikk jeg et utrolig morsomt spørsmål på msn. Folk flest ville antakelig blitt såret eller noe slikt av et sånt spørsmål, men jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å le meg ihjel. Forøvrig vil jeg bare påpeke at personen som stilte meg dette spørsmålet ikke har så særlig mye mellom øra. Men la ikke det komme i veien for å se det underholdende i dette spørsmålet:
Unnskyld meg, men hva faen er problemet ditt?
Det, min venn, er et ganske vanskelig spørsmål å svare på. Ikke fordi jeg ikke har noen grunn til å være slik som jeg er, det er bare det at ingen forstår det. Hovedproblemet mitt er først og fremst mennesker generelt. Jeg avskyr mennesker, og foretrekker å være sosial via nett. Det er bare så altfor mange problemer med det å være sosial. Man må for eksempel forholde seg til mennesker med lite vett og sosial intelligens; og man må attpåtil være høflig i samvær med disse. Er det rart jeg foretrekker cyberspace?
En annen ting er jo naturligvis at ikke alle mennesker er A4-mennesker, og jeg faller innenfor denne kategorien. For eksempel har jeg tvangstanker; så hver gang noen går bak meg på en vei eller lignende, tror jeg at vedkommende er ute etter å drepe meg. Såklart er det ikke normalt å tenke slik, men det er greit, for det er jo tross alt mye kulere å være litt sær. Jeg vet iallefall at jeg ikke ville ha likt å være helt A4.
Så jeg vil vel egentlig bare konkludere med at “problemet” mitt er at jeg ikke er helt på samme bølgelengde som noen andre. Det er der problemet ligger. Tror jeg.
Og siden du først har stilt meg spørsmålet om problemet mitt, vil jeg gjerne komme med et lite bilde til deg, som oppsummerer hva jeg mener om deg akkurat nå:
Dette innlegget ble forresten skrevet fordi jeg har lagt merke til at statistikken min har eksplodert – derfor vil jeg bare vise at det er liv i meg, og at jeg ikke er som toppbloggerne og tar pause uten å engang si ifra. Folkeskikk er nøkkelen til alt godt, vet dere.
Før pleide jeg å kritisere bloggerne som bare postet innlegg i hytt og pine, og ikke hadde noe som helst fornuftig å komme med. Jeg kunne ha kastet stein når jeg bor i glasshus ved å skrive et utrolig uinteressant innlegg, men jeg velger heller å dedikere dette innlegget til de bloggene jeg leser! Her kommer altså et lite knippe blogger jeg anbefaler.
Fokis.se
Dette er en blogg jeg har fulgt nesten daglig i to år, og det er en veldig vanedannende blogg. Personen bak denne bloggen heter Anchisa, men går under navnet Foki. Hun blogger om livet sitt, og også om litt andre ting. Foki er veldig interessert i asiatisk mote og popkultur (noe jeg også var før, overraskende nok), og har sitt eget klesmerke – Fokiwa. Foki er bosatt i Bangkok, så jeg synes at bloggen hennes er veldig interessant å lese, i og med at det er en helt annen kultur. Anbefaler veldig denne bloggen, selvom den skrives – ikke overraskende – på svensk. En av mine favorittblogger, dette.
Wirekork.blogg.no
Dette vil jeg kanskje – bare kanskje – kalle en irritasjonsblogg. Hege som skriver bloggen sier selv “Hverdagsblogg med en dose klaging”, noe som er en veldig passende beskrivelse. Hege skriver på en veldig morsom måte, og et stort pluss for denne bloggen i mine øyne, er at Hege rett og slett skriver fra levra. Jeg digger jo irritasjonsblogger, så jeg må si at jeg stort sett ler meg gjennom blogginnleggene til Hege. Mye også fordi jeg er enig i nesten alt hun sier.
Matildebrandt.no
Matilde har en av Norges største hesteblogger, og jeg har vel lest denne bloggen siden 2009, tror jeg. Hvertfall 2010. Matilde blogger kanskje ikke like ofte som “toppbloggere”, men til gjengjeld har Matilde utrolig høy kvalitet på innleggene! Her snakker vi innlegg med null skrivefeil, et morsomt språk og ikke minst – utrolig fine og fargerike bilder. Selv er jeg et stort fan av Matilde, og er veldig imponert over hva hun har oppnådd på den “lille” bloggen sin. Jeg anbefaler Matildes blogg til alle, selvom den nok passer best for hesteinteresserte. Forresten kan jeg ikke unngå å nevne Matildes sorte perle av en hest; Batman. Bare Batman er grunn nok til å gå innom denne bloggen. Anbefales på det sterkeste!
Tegnehanne.no
Jeg vet ikke hvor mange det er som ikke har fått med seg bloggen til Tegnehanne, men de som har gått glipp av denne bloggen har virkelig gått glipp av mye. Hanne er den tegneserieblogger, og hun forteller morsomme historier ved hjelp av tekst og – ikke overraskende – tegneserier. En blogg som anbefales til alle som har bruk for et realt latterkick.
Heidialexandraolsen.blogg.no
Tidenes mest provoserende blogg? Ja, kanskje. La meg bare si at denne bloggen ikke ”anbefales” fordi jeg er enig i noe som helst av det jenta sier, det er bare underholdningsverdien på denne bloggen som er utrolig høy. Latterkick nr 2 i dette anbefalingsinnlegget, altså.
Noen av disse bloggene du leser?
Altså, jeg vet ikke helt hva dette innlegget handler om. Leste bloggen til Hege, og i et innlegg stod det noe som dobbeltmoralske bloggere. Dette innlegget blir ikke så fryktelig langt, derimot blir det et nokså aggressivt innlegg, der jeg i kjent stil lar rosabloggere gjennomgå.
Kjære fjortiser, rosabloggere eller hva nå dere foretrekker å bli kalt, hvordan har dere samvittighet til å bruke Canada Goose-jakker?
Etter at vår kjære Therese skaffet seg en Canada Goose-jakke, ble det tydeligvis et must. Det skjønner jeg, i og med at blogglesere generelt er ute av stand til å ta egne avgjørelser. Jeg skal ikke hakke ned på intelligensen deres (joda), men altså; Det er ikke ulovlig å bruke det mellom øra. Det var iallefall ikke det sist jeg sjekket.
De aller fleste husstander har et dyr, og ofte et dyr med pels. At dere kan si “Jeg elsker hunden min over alt på denne jord ♥” og samtidig bruke en Canada Goose-jakke.. Nei, det skjønner jeg ikke. For, jeg vet ikke om dere er klar over det, men måten Canada Goose-jakker blir tilverket på er overhodet ikke dyrevennlig. Av hensyn til mine egne tårekanaler og folk som faktisk bryr seg om dyr, skal jeg ikke legge ut videoen er dyr blir skutt og pint for å lage Canada Goose-jakker, men jeg anbefaler dere dobbeltmoralske fjortiser, rosabloggere eller hva nå dere foretrekker å bli kalt, å google dere fram til den videoen.
Hvis dere fremdeles har et ønske om å bruke Canada Goose-jakker, da vil jeg faktisk si at dere er på grensa til dumme. Nei, forresten, jeg vil si at dere er på grensa til ufølsomme. Der, jeg sa det!
Hva synes du om Canada Goose-jakker?
Aller først må jeg bare beklage det depressive innlegget jeg postet tidligere idag. Det er bare det at jeg er et menneske, og siden mennesker har følelser, er det litt vrient å være positiv 24/7. Derfor publiseres dette innlegget også, forresten. Riktignok er ikke dette et deprimerende innlegg, det er derimot et informativt innlegg som skal forklare dere dagens irritasjonsmomenter. Here we go:
Folk som trykker seg inntil en på bussen.
Det er greit at du også vil ha plass for å ikke havne i midtstripa på bussen, men da bør det for din del være greit at jeg ikke har et brennende ønske om å ha deg oppå meg. Den verste typen menneske man kan komme i fare for å få inntil seg på bussen, er mennesker som ikke har hørt om personlig hygiene. Eller personer med dårlig musikksmak – og hørsel. Spesielt er dette ille på lange bussturer.
Folk som tror det er dritkult å røyke.
Altså, really? Det er ikke kult. Faktisk er det bare helseskadelig. Både for røykeren selv, men også for personer som røykeren forpester med dampen sin. Etter tre år som passiv røyker vet jeg selv at det er ikke bare helseskadelig. Stinker gjør det også.
Toppbloggere som ikke tar rollen sin som forbilder seriøst.
Jeg skjønner at det er kjempekult for bloggere som er umodne å drikke, røyke og bare være helt bananas, men det går jo også an å tenke på at man som toppblogger har en aldri så liten rolle som forbilde. Enten man liker det eller ei (noe jeg vil tro at man gjør, ellers hadde man jo ikke blogget i utgangspunktet), så er man et forbilde for mange yngre lesere. For enten man liker det også eller ikke, så er det mange unge blogglesere på nett. Ikke vet jeg hva dere tror, men jeg mener iallefall at tolvåringer ikke bør oppfordres til å drikke, snuse, røyke eller bare opptre som horer. Men hva dere måtte ville.
Religiøse fanatikere som trykker sin religion på andre.
Dette gjelder da i høy grad kristne, ettersom det er de som oftest trykker sin religion på andre. Kristne kan godt protestere på dette punktet (og, ja – de kommentarene hadde jeg faktisk godkjent), men det er utelukkende kristne fanatikere som har ringt på døra mi for å spørre om jeg vil høre “Det glade budskap”. Det er også utelukkende kristne fanatikere som har sagt at jeg kommer til helvete om jeg ikke gjør som “Herren” sier. Folk av andre religioner, derimot, har latt meg være ifred.
Overhypre fjortiser.
Føler egentlig at dette punktet forteller sin egen historie, og vi alle har vel ved flere anledninger opplevd overhypre fjortiser. Derfor gidder jeg ikke å utdype.
Rasister.
Jeg har egentlig ikke så mye å si om dette, hvis jeg skal unngå at det blir en bok istedet for et blogginnlegg, derfor gjør jeg det kort: Get a life.
Nå er jeg faktisk så irritert at jeg tror jeg bare joiner denne gjengen:
Noen irritasjonsmomenter du kjenner deg igjen i/er enig i?
Denne dagen startet utrolig bra. Jeg stod opp, hadde god tid til bussen, rakk å gå en lang tur med bikkja før jeg gikk. Klarte meg til og med bra i gymmen. Så kommer det, det øyeblikket. Der dagen som begynte bra ender opp til å bli det stikk motsatte.
Jeg hater de øyeblikkene. De som skal ødelegge en ellers bra dag. De øyeblikkene som bare tar all positivitet og skitner det til. Jeg hater de.
Av og til virker det som at positivitet og negativitet er jevnt fordelt. Har man en bra dag, må det komme noe negativt for å veie opp for all positiviteten. Hvorfor det? Jeg vil ha positivitet. For én gangs skyld.
Jeg hater denne dagen. Peace out.
I hele mitt syttenårige liv har jeg alltid vært delvis eller fulltid asosial. Naturligvis omgås jeg med folk på skole og familien, men bortsett fra det, gjør jeg egentlig svært lite for å komme i kontakt med andre mennesker. Bortsett fra via nettet, da man bare kan blokkere eller ignorere personer som gir deg lyst til å rive av deg håret.
Kort fortalt er det mange mennesker som irriterer meg. Og dessverre blir det bare flere og flere av dem. Kanskje er det jeg som har et problem med folk generelt, men i noen tilfeller bør folk tenke litt lengre enn nesetippen.
Trøbbelmakere – eller som jeg liker å kalle de; irritasjonsmomenter – finnes overalt. Både i cyberspace, men også i den virkelige verden. Fordelen med irritasjonsmomenter i cyberspace er at du kan enten ignorere dem, eller bruke en blokkeringsfunksjon. I overført betydning blir det omtrent det samme som å løpe som faen når man ser et irritasjonsmoment i den virkelige verden. Ulempen er at i den virkelige verdenen blir det oppfattes som å være veldig uhøflig. Selvom man kan diskutere hvem som var uhøflig til å begynne med.
I cyberspace har det liksom ikke så stor betydning hva folk gjør, for man kan bare si og gjøre hva man vil (innenfor rimelighetens grenser). Hvis du møter på et irritasjonsmoment i cyberspace kan du bare uttrykke en falsk latter ved hjelp av ord (heheh) eller et utrykksikon (xD). Hvis du derimot skulle møte på et irritasjonsmoment i den virkelige verden, bør du enten være en helvetes god skuespiller, eller så må du faktisk forholde deg til irritasjonsmomentet.
Så kommer spørsmålet du kanskje (hvis du har en viss forståelse for hva jeg faktisk skriver) har stilt deg siden jeg skrev de første setningene. Hvordan irritasjonsmomenter er det snakk om?
Denne lista kan bli veldig lang. Jeg tror faktisk jeg kunne ha skrevet en bok om irritasjonsmomenter i menneskeform, men jeg kan gi dere et eneste eksempel til å starte med: folk som bevisst går inn for å irritere andre.
Det er greit at du som mentalt fjortis har Artige.no-humor, det er bare det at resten av verden nødvendigvis ikke synes at Artige.no er verdens kuleste side. Det er heller ikke slik at du kan “trolle” så mye du vil uten at det blir plagsomt.
Moralen i denne bloggen er: I cyberspace kan du være så sosial du bare vil, såfremt siden du bruker har en blokkeringsfunksjon. I den virkelige verden, derimot: løp som faen.
For noen måneder siden gikk jeg helt berserk, og bestemte meg for å deaktivere* Facebook-profilen min. Jeg har jo skrevet et innlegg om det tidligere, men ettersom jeg i kjent stil har slettet alle tidligere innlegg på bloggen, må jeg nok skrive noe av det på nytt – denne gangen punktvis.
- Ansiktuttrykkene til folk når jeg sa at jeg hadde deaktivert profilen min, minnet om det lille dyret i Madagaskar – helt forskrekket.
- Det var visst uforståelig for folk på min alder hvorfor jeg valgte å deaktivere profilen min. Selv ikke “liten interesse” og “særdeles liten interesse for hva folk gjør på do” var gode nok grunner, og det sier litt.
- Jeg ble nødt til å opptre som norsklærer i en skoletime, da jeg måtte forklare forskjellen på å slette noe og på å deaktivere noe. Det er vel ikke engang nødvendig for meg å si at ingen lærte noe som helst (med unntak av meg selv, jeg lærte at jeg hadde for store forventninger til mine klassekamerater).
Som sagt – så ble det mye rabalder, derfor skriver jeg dette innlegget. Innlegget er ment som en oppklaring på hvorfor i all verden en 17-åring frivillig melder seg ut av verdens største nettsamfunn.
1. Uforståelig nok, er det noen som ikke føler behov for å vite hva andre spiser til middag.
Jeg bryr meg egentlig svært lite om hva bestevenninna til klassekameraten til kusina til bestevenninna mi spiser til middag. Forøvrig bryr jeg meg også svært lite om til hvilke tidspunkt av døgnet hun går på do. Ærlig talt – det er visse ting man bør skjønne at verden ikke trenger å vite. Men så var det jo det at jeg har en tendens til å ha for store forventninger..
2. Folk med litt bedre fotokunnskaper enn en gjennomsnittlig fjortis, får lyst til å rive seg i håret av bilder publisert på Facebook.
Fyllebilder havner også i denne kategorien, men hva kan man forvente? Her er det sørpefulle fjortiser det er snakk om! Det kan forresten også tenkes at denne fjortisen har prøvd ut noen narkotiske stoffer, som f.eks GHB. Derfor anbefaler jeg til folk som befinner seg på en fjortisfyllefest, at man har med flourtabletter. Et smiley her – et smiley der. Og “fotobloggere” som legger ut bilder både på bloggen og Facebook med agendaen “Få mer skryt! :D” kan forøvrig plukke opp det håret jeg har revet av meg, og så selge det som extensions.
3. “Han-der-er-bare-så-skjønn”-spam.
Fjortisgirls – jeg ber dere, vær så snill, forstå at ikke alle i vennelista di er av lik oppfatning som deg. Det kan godt tenkes at du mener at Justin Bieber (bare for å bruke et eksempel) er verdens kjekkeste. Da sier jeg bare – har du noen gang sett Johnny Depp?
Jeg kunne sikkert ha kommet med flere eksempler, det er bare det at jeg egentlig misliker bildeopplasteren på WordPress.
4. Kjæledyr-spam.
Selv har jeg to kjæledyr. Når jeg var mye på Facebook – ja, jeg var faktisk det – hadde jeg på et tidspunkt hele fem kjæledyr. Allikevel har jeg ikke spammet ned hverken veggen til venner, min egen vegg eller hva nå enn man kan spamme ned med bilder. Rett og slett fordi jeg vet hvor utrolig irriterende det er. Dette punktet gjelder forøvrig også mødre som melder på ungene sine til Lano-ungen. Ikke gidd, ok?
Nå har jeg oppgitt noen gode grunner til å ikke være på Facebook. Nå skal jeg oppklare ikke-forståelsen hos enkelte lesere:
* Deaktivere: Velge å ikke bruke Facebook-kontoen sin på en stund. Gjøre den uaktiv, slik at man ikke kan bli forpestet med fjortissnakk, fyllebilder og/eller Justin Bieber-spam. Logger man på Facebook igjen, aktiveres profilen.
Om jeg skal være helt ærlig, så håper jeg at det ikke finnes én eneste rosablogger i dette langstrakte landet Norge som er leser av bloggen min. Grunnen? Really – trenger jeg en grunn? Javel – her skal du få grunner.
For det første, så er det slik at en rosablogger gjerne fremstiller seg som under gjennomsnittet intelligent. For å forklare det slik at et hysterisk rosablogger-fan skal forstå; Rosabloggere er zupahkewle, og alt de sier er 100% sant! Ja – ikkesant. Det en rosablogger sier er like sant som det Siv Jensen og resten av FrP mener. Ergo; både frpere og rosabloggere bør få en liten realitycheck.
En annen ting er at en rosablogger bruker bloggen sin til å kanskje skape seg en fremtidig karriere i pornoindustrien. Dette avsnittet oversettes ikke til rosabloggisk, ettersom både rosabloggerne og rosablogg-fansene antakelig er i full gang med å bruke strippestanga allerede – det er slikt man gjør om man er rosablogger. Man blogger også om det etterpå, og man passer på at puppene nesten kommer borti kameraet. De kan forresten faktisk være borti kameraet også, da skriver du “Luksusproblem <3<3″ under bildet. Problem løst!
Den tredje grunnen til at rosabloggerne (og fansa deres, forøvrig) er bannlyst fra denne bloggen, er at en rosablogger ser på det som sin livs oppgave og ødelegge det minste fnugg av selvtillit en 12-åring har. Dette kan gjøres på flere måter, men den mest effektive metoden å bruke, er å enten slanke deg eller bruke Photoshop, slik at du faktisk ser mindre ut enn en gjennomsnittlig 12-åring. En annen metode som er mye brukt i pornoindu – ops, rosabloggindustrien – er å fremstille livet som perfekt. Selvom man egentlig har mest lyst til å hoppe fra brua og forhåpentligvis treffe t-bane nr 3 til Mortensrud, later man som om det er perfekt. En 12-åring som ikke har det så bra for tiden, vil nemlig få en følelse som sier “Forever alone”. Jeg er glad jeg i skrivende stund er 17 år gammel, og har skjønt at rosabloggerne er fake fra topp til tå – og man bør ikke stole på råd fra en plastikkdukke.
En annen ting du ikke må stole på er hvilken sminke rosabloggeren blogger om som faktisk er bra eller ikke. En rosablogger får nemlig betalt av diverse selskaper for å bruke den PR-kåte personligheten til å reklamere for diverse produkter. Derfor blogger ikke en rosablogger nødvendigvis om det hun har lyst til å blogge om, hun anbefaler ihvertfall ikke det hun har lyst til å anbefale – fordi det er mest sannsynlig ikke det hun får betalt for. Enkelte rosabloggere er jo så heldige at de faktisk får reklamere for produkter/tjenester de liker. Da snakker vi om hårfarge, mascara, fettsuging og solarium. Det kan også hende at rosabloggeren skal reklamere for en plastisk klinikk – men det er jo umulig å vite om puppene til rosabloggeren er redigert, fire bh-er utenpå hverandre – eller rett og slett plastikk.
Det at de aller fleste rosabloggere også benytter seg av gjennomsnittlig 40 smileyer i ett innlegg, det gidder jeg faktisk ikke kommentere engang – det begynte jeg nemlig å advare Norge om for tre år siden – og det har jo ikke akkurat vært noen bedring på det feltet.
Så rosabloggere – lykke til i pornoindustrien. Jeg håper de kritthvite tenna, det ihjelbleika håret, de falske puppene og den ikke-eksisterende intelligensen gjør ting lettere for dere! Det gjelder ikke deg om du har redigert puppene, da, fordi da kan du like gjerne begå sosial selvmord ved å gå i OnePiece på butikken. Bare husk at du må blogge om det etterpå!
